Sareptas Krukke

Embla var på kjøretur og turen gikk gjennom dalen der hun vokste opp. Det var lenge siden hun hadde vært der så hun bestemte seg for å kikke litt. Bilen satte hun fra seg like ved barndomshjemmet. Det var andre som bodde der nå, familien hennes var flyttet for mange år siden.

Stedet var nesten ikke til å kjenne igjen. Hun ruslet langs en sti som førte dit «skogen hennes» var før. Der var ikke mye igjen av den. En skole og et behandlingssenter tok det meste av det som hadde vært hennes skog. Hun fant en stein og satte seg ned. Noe var gjenkjennelig selv om det meste var borte. Hun smilte når hun så hvor liten skogen egentlig var. Den hadde virket så svær når hun var liten. Nå virket den omtrent like stor som Hundremeterskogen til Ole Brumm. Det store fjellet var i realiteten en litt stor haug, men formasjonene i fjellveggen var der. Der hadde hun sett både troll og indianeransikt.

Skogen hadde reddet henne mange ganger, hun var venn med den, den var hennes andre hjem sammen med gården i nabolaget og skogen rundt den. I skogen drømte hun seg vekk når livet ble for tøft. Hun studerte insekter og planter og falt i staver over hvor fullkomment alt var skapt. Helt utrolig at det gikk an, Gud hadde nok elsket alt han skapte like høyt bort sett fra henne for hun hadde ingen verdi – i alle fall fikk hun høre det støtt og hun aksepterte det uten å tenke videre over det. Hun falt bare inn i rollen som Askepott, den alle elsket å hate, og hun ble behandlet der etter. Derfor følte hun seg ydmyk når hun klarte å stjele seg noen øyeblikk her i skogen for å betrakte alt det fullkomne.

På gården fikk hun stelle dyrene og gi dem mat. Hun luket i åkrene og var med å få inn høyet når det var tørt. Ååååå, som hun elsket duften av våt skogbunn når solen varmet den opp igjen etter et regnskyll. Duften av varm muld like så, hun fikk aldri nok av dette.

Hun gikk lengre innover i det som var igjen av skogen, fant en liten flate og en knaus som hun kunne hvile ryggen mot. Dagdrømmene kom fort, det var en vane hun hadde tatt med seg fra barndommen.

Brått var hun i skogen sin slik den var før da hun var liten, men nå var hun der som voksen. Embla klatret høyt opp i toppen på det gamle klatretreet sitt og kikket ut over dalen. Det suste i tretoppene som det hadde gjort da hun var barn. Suset fra tretoppene ble til en melodi i hodet hennes eller fungerte som akkompagnement til en melodi hun likte. Embla sang og skogen spilte med. Hun sang ofte i skogen, det var så fin gjenklang her og som liten var hun flink til å synge. Nå som voksen var ikke stemmen så bra, men den fikk greie seg.

I drømmen ruslet Embla videre langs stien der hun gikk tur når hun ble større og våget å gå lenger bort fra huset. Stien gikk opp langs en åskam og over til en dal på andre siden. Det var skog på alle kanter. Bare øde skog. Deilig å være i fred med tankene og drømmene sine her, bare naturens lyder nådde henne og livet var fullkomment for en stund.

Embla hadde pakket niste; fenalår, hjemmebakte rundstykker og kaffe. Vann fant hun alltids et sted. På andre siden av åskammen var der et lite tjern med en strand rundt. Hun gikk i retning av den. Ettermiddagssolen speilet seg i vannflaten da hun kom dit. Her var det fullkommen ro. Fuglene var begynt å gjøre seg klar for å ta kvelden og gå til ro i trærne.

Nede ved vannet la hun noen steiner i en passe stor sirkel. Så tok hun en runde rundt i terrenget og samlet tørre kvister til et bål. Der var rikelig å ta av så hun tok med litt så hun kunne legge på etter hvert som det brant ned. Pleddet ble lagt ut over stranden, hun satte seg der og tente bålet. Det flammet lystig og hun begynte å nynne på gamle leirbålsanger hun hadde lært på helgeturer med ungdomsklubben i tenårene. Bålet og sangen ga henne en fin ro og tankene vandret. Noen fine minner hadde hun tross alt å ta med seg, det var de hun levde på. Fortiden lå bak henne nå, den plaget henne ikke lenger så nå kunne hun nyte de gode minnene uten en bittersøt følelse.

Embla skulle akkurat til å skjenke kaffe da der kom en mann ut fra skogen. Han var på hennes alder,var tettbygdet og så sterk ut. Han var svett og skitten i ansiktet av jord og olje. Klærne var fulle av treflis og bark. Han hadde tydelig jobbet i skogen. De smilte til hverandre og sa hei. De snakket begge lavt for ingen ville ødelegge den vare stemningen som kveldsroen ga. Hun spurte om han ville ha kaffe, han så ut som han kunne trenge en kopp. Han nølte litt, men sa ja takk og satte seg på pleddet ved bålet ved siden av henne. Det duftet herlig skog og hardt arbeid av ham. De delte av nisten hennes også. Kjekt å få selskap til maten. Denne mannen trivdes tydeligvis like godt i disse omgivelsene som hun gjorde selv. Han var rolig og stødig slik man blir når man er mye aleine i skogen og bare har sitt eget og naturens selskap. Ikke noe stress å spore her. Det var godt og avslappende å sitte her med ham. Han virket så nær selv om de ikke sa så mye til å begynne med.

Han het Adam fortalte han og var skogsarbeider. Han fortalte om arbeidet og livet sitt i skogen. Embla lyttet og levde seg helt inn i det han fortalte. Hun visste at det var tungt arbeid, men visste også hvor deilig det var å få bruke kroppen sin i fysisk arbeid; det ga en herlig følelse når kvelden kom og man sovnet fort. Stillheten i skogen var også god. Selv om man liker dette livet og arbeidet så setter det sine spor på kroppen, særlig ryggen får kjenne de mange tunge løftene. Like vel er det et godt liv så lenge man klarer det.

Hun fortalte ham at hun er sjaman og fortalte hvordan hun opplevde skogen. Adam visste lite om sjamaner så hun fortalte villig og svarte på spørsmål. Sjamanismen er omspunnet av myter og mystikk. Alt slikt har vært tabubelagt og mystikken var det folk hørte om – ikke den reelle oppgaven. Adam var en god lytter og virket oppriktig interessert.

Etter en stund gikk praten over i lettere tema. De spøkte og lo lavt, fant tonen med hverandre som om de hadde kjent hverandre lenge og hadde det hyggelig sammen. Det ble stille en liten stund før han sa at han egentlig hadde kommet ned til vannet for å ta seg en dukkert etter en lang arbeidsdag. Embla følte seg varm og svett etter en lang dag i skogen selv. Det endte med at begge vrengte av seg klærne og løp ut i vannet. Nakenheten føltes helt naturlig, ingen av dem var sjenerte. Vannet var kjølig og det var friskt å dukke under. Begge hakket tenner litt med det samme, men så var det bare deilig. I et anfall av lekelyst begynte de å sprute vann på hverandre og lekte som to oterunger i vannet. Da de begynte å fryse, gikk de opp igjen til bålet og pleddet. Pleddet var stort nok til at de kunne ha det rundt seg når de satt tett sammen. Bålet varmet og de tørket ganske fort der de satt. De var stille nå, følte bare nærheten. En liten berøring sendte ilinger gjennom kroppen. Et forsiktig kyss ble til flere og de ble heftige og varme. Kroppene møttes i en vill elskovslek; ømme kjærtegn og heftig elskov om hverandre. Tiden sto stille, de ante ikke hvor lenge de hadde holdt på. Det hele endte i klimaks ved bålet så det ga gjenlyd i skogen.

Seinere sovnet de med armene rundt hverandre godt inntullet i pleddet. Adam våknet først, Embla våknet til nykokt kaffe. Han hadde fått liv i bålet og hentet kaffekjelen sin. Solen hadde enda ikke nådd dalen og vannet. Han ga henne et krus med glovarm kaffe. Ingen av dem sa noe, bare smilte til hverandre, ord var overflødige. To skogsalver som dem trengte ikke så mange ord og nå satt de der ved siden av hverandre og nøt synet av alvedansen på vannet. Ingen ville bryte stemningen med ord, stille satt de der så nær hverandre både mentalt og fysisk som noen kunne komme. De eneste lydene som hørtes, var fuglene som hadde startet dagen og forsiktige slurp av den varme kaffen. Lenge satt de og bare nøt synet og stillheten.

Krusene var tomme og hun kjente en arm rundt skulderen. Et lite kyss var alt som skulle til så blusset lysten på elskov opp igjen. Tiden sto igjen stille mens de elsket ved bålet. De lå en stund og bare holdt rundt hverandre til solen kom over åskammen og alvedansen forsvant. Skogen våknet til liv for alvor. Han måtte tilbake til arbeidet sitt og hun til sitt. Før hun gikk, ga hun ham mobilnummeret sitt, ba ham ta kontakt hvis han ville. Fort pakket hun sammen og gjorde seg klar til å gå. En varm og god klem og så var hun borte mellom trærne.

Dagen strålte ekstra mye syntes hun. Fuglene sang livligere enn de pleide, skrittene hennes var lette og turen tilbake gikk veldig fort – eller var det bare i hodet hennes det var slik? Tankene vandret til det som hadde skjedd. Embla smilte. Det var så godt å få møte en sjelevenn, en å nyte øyeblikket med uten å tenke fremover, bare leve der og da uten krav, baktanker, eiertrang eller kontrollbehov. De var sjelevenner, det var hun sikker på. Hun hadde gitt ham telefonnummeret sitt og gått. Ville han skulle føle seg fri til å kontakte henne hvis han ville. Ingen plikt, han skulle ikke føle at han skylte henne noe etter den natten. De hadde gitt seg selv til hverandre der og da fordi det føltes rett og godt, men det skulle være helt fritt. Embla likte ikke at noen søkte hennes selskap fordi de følte seg forpliktet. Skulle noen være sammen med henne, så skulle de være det fordi de ønsket det og trivdes i hennes selskap. Andre grunner var helt uaktuelle enten det gjaldt venner eller en mann som hun hadde elsket med. Hun trengte selv friheten i det å velge venner etter hvem hun følte seg vel med. Mye aleinetid trengte hun også, ville ikke føle seg eid. I perioder var det som om folk prøvde å spise henne bit for bit, alle ville ha noe av hennes tid. Det tappet henne for krefter og fikk henne til å føle seg tom for det var dessverre ikke så mange som ga noe tilbake, de fleste var vel seg selv nærmest. Hun måtte beskytte seg selv og sørge for å få nok tid til å leve og gjøre ting hun hadde lyst til, ikke bare være der for andre. Hun hadde aldri vært flink til å sette grenser for hvor mye andre skulle få kreve av henne, men hun var blitt flinkere med årene og var ganske fornøyd med seg selv nå. Det var godt å være aleine når man hadde valgt det selv. Ensom var hun sjelden, men hun savnet en kjæreste, en å dele litt tid med på begges premisser slik at begge fikk et liv hver for seg og et liv sammen etter behov. På den måten hadde man alltid noe å tilføre hverandre, man tappet ikke hverandre for krefter da. Hun var ikke avhengig av en mann, men det var ønskelig å få oppleve kjærligheten og forelskelsen. Frihet og kjærlighet var to ord som klang godt sammen i hennes ører; det måtte være frihet og tillit for at kjærlighet skulle får rom til å vokse. Hun hadde sett nok forhold som var styrt av eiertrang og avhengighet så det ville hun ikke oppleve selv.

Adam var en fri sjel og hun visste at hun ikke kunne styre ham eller binde ham. Derfor interesserte han henne. Han hadde en personlighet og en utstråling som gjorde ham interessant og han hadde vist henne at han hadde stor selvstendighetstrang, hun hadde skjønt det i løpet av samtalen. Denne mannen var spennende i motsetning til andre hun hadde møtt etter at hun ble skilt. Menn som trengte henne som støttekontakt fordi de ikke våget å ta del i livet selv, interesserte henne ikke. De ga henne ikke noe, de bare tappet henne for krefter. Hun var begynt å lure på om der fremdeles eksisterte menn med egenart, stolthet og integritet. I natt hadde hun fått svaret, hun hadde møtt en fri fugl midt i skogen som hadde alt hun lengtet etter. Nå ble det spennende å se om han tok kontakt.

Det gikk noen dager så ringte mobilen og viste et nummer hun ikke kjente, men stemmen hun hørte da hun tok den, kjente hun, det var stemmen fra skogen, det var Adam: «Vil du ha selskap?», spurte han litt forsiktig. Selvsagt ville hun det.

Embla våknet opp fra dagdrømmene sine og smilte. Utrolig hva som kan skje i Hundremeterskogen, tenkte hun. Drømmer trenger ikke stor plass for å bli fine. Hun var litt stiv og støl da hun reiste seg, hun hadde nok sittet her lenger enn hun var klar over. Tiden går ofte veldig fort når man drømmer seg bort. Det var en herlig drøm og hun smilte fortsatt da hun dro videre hjem til sitt eget lille dukkehus. Ettermiddagen var enda lys og fin og hun tok med kaffen ut på altanen for å nyte solen. Der ble hun sittende til solen gikk ned. Det er jo lov å drømme og håpe tenkte hun. Hundremeterskogen hennes ville aldri bli den samme som før, utviklingen hadde nådd den også, men drømmene var der som før. Kanskje ville hun møte mannen dra Hundremeterskogen en dag? Hvem vet, han er sikkert der ute et sted.

Anne©Britt

This entry was posted on Saturday, August 25th, 2007 at 22:43 and is filed under Noveller, Tekster. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.